UNESCO

Røros er et unikt gruvemiljø preget av trearkitektur. Gjennom 333 år har byen absorbert impulser fra Tyskland, Danmark, Sverige, Trondheim og de omkringliggende distriktene. Dette har ført til et trehusmiljø som bærer i seg mye av det beste fra norsk tradisjon, samtidig som det er blitt noe helt spesielt i vårt land innenfor industriell, sosial, kulturell og arkitektonisk kontekst. Røros Bergstad, omgitt av sitt karakteristiske landskap, er et eksempel på en betydelig tradisjon innenfor trearkitektur og utgjør en unik gruveby plassert 600 meter over havet.

UNESCOs verdensarvliste inkluderer steder som er av så stor betydning at deres tap ville være uerstattelig for menneskeheten. Derfor har verden et felles ansvar for å bevare disse stedene for kommende generasjoner. UNESCOs oppdrag innen verdensarv inkluderer å oppfordre land til å signere Konvensjonen om vern av verdens kultur- og naturarv, tilby nødhjelp til verdensarvsteder som er i umiddelbar fare, og fremme internasjonalt samarbeid om bevaring av verdens kultur- og naturarv.

Utvidelsen av verdensarvområdet i 2010 inkluderte flere områder som lå i den gamle Circumferensen, Røros Kobberverks privilegieområde med sentrum i Gamle Storwartz gruve. Blant de nye verdensarvverdiene i denne «buffersonen» var:

Bergstaden og kulturlandskapet: Dette området omfattet det bynære landbruket og de viktigste kulturminnene fra gruvedriften ved Storwartz- og Nordgruvefeltet.

Femundshytta og det industrielle landskapet rundt: Dette inkluderte ruinene etter smeltehytten, en vannregulering og samfunnet som vokste opp rundt. Etter 50 års drift i Røros Kobberverk rundt år 1700 var all skog i nærheten av Røros uthogd, og nye smeltehytter ble bygd i skogområdene lenger unna. Den lange distansen mellom gruvene og smeltehyttene var karakteristisk for driften på Røros, med Femundshytta som et eksempel.

Vintertransportruten fra Tufsingdalen, over Korssjøen og videre til Røros: Denne forsyningsruten var enormt viktig for området på grunn av det store behovet for kontinuerlig transport som ble skapt av gruvedriften. Fram til ca. 1880 ble mesteparten av transporten utført om vinteren, med hester eller okser og sleder over islagte elver og innsjøer.

Det er dannet et Verdensarvråd for Røros Bergstad og Circumferensen som skal arbeide for ivaretakelse av verdensarvverdiene i tråd med verdensarvkonvensjonen og intensjonserklæringen for Røros bergstad og Circumferensen. Rådet har som oppgave å initiere bruk av verdensarvstatusen til beste for hele Circumferensen. Medlemmene i Verdensarvrådet inkluderer ordførerne i Røros, Holtålen, Os, Tolga og Engerdal kommuner. I tillegg er det politisk oppnevnte representanter for Sametinget, Sør-Trøndelag og Hedmark fylkeskommuner. Observatører med forslags- og talerett inkluderer representanter for MIST, Rørosmuseet, Hedmarks Fylkesmuseum AS v/Nord-Østerdalsmuseet, Destinasjon Røros, Riksantikvaren, Fylkesmannen i Hedmark og Sør-Trøndelag, samt Kulturminneforvalter Røros kommune.

Her følger en oversikt på alle områder og objekter i Norge som er på UNESCOs liste over verdens mest bevaringsverdige kultur- og naturminner:

1. Bryggen i Bergen (1979).
2. Urnes stavkirke (1979).
3. Røros Bergstad og Circumferensen (1980/2010).
4. Helleristningene i Alta (1985).
5. Vegaøyene i Nordland (2004).
6. Struves meridianbue med Meridianstøtten på Fugleneset i Hammerfest (2005).
7. Vest-norsk fjordlandskap, Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005).
8. Rjukan-Notodden industriarv (2015).