Økonomi

Johannes kom fra Itzehoe og hadde en doktorgrad i filosofi og medisin fra Universitetet i Padova, men det er ingen opplysninger som tyder pÃ¥ at han hadde kunnskap innen bergverksdrift. Han var gift med Elisabeth Sophie Arnisæus, datter av Christian IV’s livlege, dr. med. Henning Arnisæus. Joachim ga sin bror en 1/30 del av eierskapet i Verket og lovet ham en Ã¥rlig «discretion» pÃ¥ 500 riksdaler. Johannes Jürgens kjøpte RørosgÃ¥rd av Claus Rasmussen og bosatte seg der. Han flyttet provianthuset dit og bidro dermed til Ã¥ etablere den sÃ¥kalte Nyveien over Floene fra GrÃ¥høgda til Sundbroen pÃ¥ vegne av Verket. Johannes Jürgens’ tid som direktør var svært kortvarig. Han ble syk i 1657 og døde i 1659.

I tiden etter Johannes Jürgens’ død ble Jacob Mathias Tax utnevnt som direktør. Han var utvilsomt en høyt kvalifisert bergmann. Imidlertid ble han allerede i 1663 erstattet av Christian Arnisæus, svoger til Joachim Jürgens og bror av Johannes Jürgens’ kone. Arnisæus manglet kvalifikasjoner for stillingen som direktør, og hans tid som leder innledet en periode med administrativ uorden. Verkets økonomi ble sterkt svekket da Joachim Jürgens forsømte sine plikter med Ã¥ sette inn midler. Den vesentlige Ã¥rsaken til dette var at hans personlige økonomi var pÃ¥ nedtur. Til tross for at han var gift med Cornelia de Bickers siden 1656 og ble eier av godset Irgensthal i S. Graveland, Nederland, hadde han begynt Ã¥ slite økonomisk. Som følge av ekteskapet kalte han seg nÃ¥ Irgens.

I 1669 ble Johannes’ sønn, Henning, en jurist utdannet ved universitetet i Kiel, utnevnt til direktør ved Verket. Det er ogsÃ¥ verdt Ã¥ nevne det hollandske handelshuset, Marselis, og deres betydelige økonomiske interesser i Trøndelag. Disse var mektige krefter som støttet kapitalistene Irgens og Müller (Henrik Müller eide Kvikneverket og skogene i Selbu og Tydal). Disse representantene for den europeiske storfinansen forstod hvordan man kunne drive bergverket lønnsomt.

Da kjøpmann Lorentz Mortensen Angell i Trondheim overtok Irgens’ andeler i Røros Verk, ble holstenernes plass i partisipantskapet overtatt av flensburgerne. Dette bidro til den «florisante Negotie» i stiftsstaden og havnebyen i Trondheimsfjorden. Røros Kobberverk ble pÃ¥ 1700-tallet ansett som ett av Europas rikeste bergverkskonsern. De norske bergverkene hadde før 1814 en samlet produksjonsverdi pÃ¥ omkring 105 millioner riksdaler. Kobberverkene sto for 32 av disse millionene, og Røros Verk var det viktigste. I perioden 1644-1814 produserte det omtrent 45 000 tonn kobber til en bruttoverdi av 22 millioner riksdaler. Utbytte for eierne var 6,7 millioner, og tiende, utførselstoll og andre avgifter til staten beløp seg til ca. 5 millioner. 1 riksdaler kan sammenlignes med rundt tusen 2023-kroner.

Det gikk omtrent 5 milliarder kroner fra Røros til den kongelige monarken i residensstaden København, og 6,7 milliarder til partshaverne. Totalt ble 10 milliarder kroner investert i anlegg, bygninger, lønn til arbeidere osv. Den største arbeidsstokken som var sysselsatt ved Verket, var på omtrent 2 000 menn, inkludert de som arbeidet med tømmer, trekull og transport.

I løpet av sin 333-årige historie har Røros Verk opplevd 50 år med underskudd. Vanskelige tider inkluderte perioder som 1680- og 1720-årene, tiden etter 1814 og den siste mellomkrigstiden fra 1919 til 1939. Til tross for disse utfordringene, bidro Verket betydelig til den kongelige kassen i København og til formuen til kjøpmennene i Trondheim.