Malmer og mineraler

Interessen for krommalmforekomstene økte da andre aktører, som Lorck & Sønner i Trondheim, ogsÃ¥ viste interesse. Dette førte til bekymring hos Røros Kobberverk, som selv hadde sikret seg noen rettigheter. Men da d’Unker startet sin Leren Cromfabrik ved Leirfossen sør for Trondheim pÃ¥ 1830-tallet, ble gruverettighetene til Røros Kobberverk, d’Unker og Lorck & Sønner slÃ¥tt sammen og drevet for kromfabrikkens regning. Etter nedleggelsen av kromfabrikken ble rettighetene fordelt ved en likvidasjonsforretning i 1886.

Rørosdistriktet ble under første verdenskrig et viktig senter for krommalmproduksjon, og det ble brutt ut rundt 27 500 tonn krommalm fra disse fjellområdene, noe som gjorde det til det største uttaksstedet for krommalm i Norge.

I tillegg til kromitt inneholder bergartssonen også mineralet serpentin, som dannes som et omvandlingsprodukt av olivin. Serpentin er et mykt mineral som er lett å forme, og det har en spesiell og dekorativ egenfarge.

Rørosfeltet, i geologisk sammenheng, utgjør en del av Trondhjemsfeltet, og bergartene her oppsto under den kambro-siluriske fjellkjedefoldningen for cirka 400-500 millioner år siden. Opprinnelig ble bergartene avsatt i et dyphavsbasseng der tykke lag av sedimenter ble avleiret, mens undersjøisk vulkanisme bygde opp tykke lag av basalt og andre lavabergarter mellom sedimentene. Denne vulkanske aktiviteten tilførte gasser som inneholdt svovel og tungmetaller som jern, kobber, sink, bly, gull og sølv, samt mange andre elementer.

Under fjellkjedefoldningen ble sedimentene og lavaene utsatt for høyt trykk og temperaturer, og de ble metamorfisert til bergarter vi kjenner i dag. Vi finner sedimentene igjen som leirskifer, fyllitt, kvartsglimmerskifer, granatglimmerskifer, hornblendeskifer, sandstein osv., mens lavabergartene inkluderer grønnstein, amfibolitt, tuff osv. I tillegg finner vi «intrusiver», smeltemasser fra jordens dypere lag, som størknet før de nÃ¥dde overflaten, og disse vises i lagrekken som gabbroer, serpentinitter, «trondhjemitter», granitter eller gneiser som har blitt metamorfisert og er vanskelig Ã¥ skille fra gneiser av sedimentær opprinnelse.

De avsatte tungmetallene ble mobilisert, konsentrert og formet til malmforekomster i samme prosess, og derfor er malmene ofte knyttet til de andre bergartene som oppsto fra undersjøiske vulkanutbrudd eller jordskorpebevegelser.

Malmleiene på Røros omfatter to hovednivåer: Storvartsnivået og Hestekletten-Kvintus. Gruvene i Storvartsnivået ser ut til å ha vært drevet på separate forekomster, inkludert Gamle- og Nye Storvarts, Nyberget, Olavsgruva, Gamle- og Nye Solskinn. Disse utgjør imidlertid deler av samme malmhorisont, men er avbrutt av forkastninger og erosjon. Malmen her består hovedsakelig av magnetkis-kobberkis, med sporadisk opptreden av svovelkis. I noen deler av Gamle Storvarts opptrer sinkblende i større mengder, men ellers er den underordnet eller sideordnet kobberkis når det gjelder mengde.

Hestekletten/Kvintus (Bankgruven, Myrgruven), som ligger høyere opp i lagrekken, inneholder derimot langt mer sink enn kobber. Dette er beskrevet av Bøckmann og påvist ved prøvetaking i senere år.

Nordgruvefeltet på Røros er mer komplekst enn Storvartsfeltet. Den viktigste forekomsten her er Kongensmalmen (Arvedal-Kongens-Rødalen), som er en kobberførende svovelkis med 2-3 ganger så mye sink som kobber. Lokalt er malmen likevel anriket på kobber og kunne utvinnes som smeltemalm.

Sextus- og Fjellsjøforekomstene utgjør deler av en parallellmalm til Kongensmalmen i samme strategrafiske nivå. Denne malmen er også en svovelkis-sink-kobbermalm og bidro delvis til malmtilførselen til smeltehytta, samt eksport av svovelkis etter åpningen av Rørosbanen.

Fjellsjøforekomsten er kjent fra diamantboring og prøvedrift, og inneholder 0,83 % Cu og 2,42 % Zn. For de andre forekomstene må man forholde seg til analyser fra smelteprosessen. Det er imidlertid et parti av Kongensmalmen mellom Oscarsjakta og Rødalen som ikke ble funnet under oppfaringen fra Rødalssjakta. Analysene herfra viser 1,08 % Cu og 1,49 % Zn, altså en typisk svovelkis-sinkblende-kobberkismalm.

Nord og sør for Kongens og Fjellsjø/Sextus ligger Mugg-gruva og Lergruvebakken som to ekstreme varianter. Mugg-forekomsten fører utelukkende magnetkis og kobberkis, mens Lergruvebakken ble betraktet som en nesten ren sinkmalm med ca. 10 ganger så mye sink som kobber, samt noe impregnasjon av svovelkis i grunnmassen av magnetkis/sinkblende.

Det er også andre mineraliserte nivåer i Nordgruvefeltet som har vært gjenstand for undersøkelser, men ikke drift. Kongensmalmen ligger ca. 140-200 meter under en amfibolittisk grønnstein eller metagabbro. Denne bergarten fører impregnasjon av kobber- og magnetkis i heng og ligg, samt delvis inne i grønnsteinen.

Av de øvrige forekomstene som ligger mer perifert i forhold til Storvarts- og Nordgruvefeltene, skal nevnes Hersjøfeltet vest for Kjurudalen og Killingdal gruver i Ã…len. Hersjøfeltet har vært forsøkt drevet i flere perioder, først pÃ¥ det som i dag kalles «B-malmen», omkring 1670, 1690 og 1830. Det var først i 1970, da det ble boret pÃ¥ en geofysisk anomali registrert av Geofysisk Malmleting i 1948, at «A-malmen» ble funnet, og den utgjør i dag hovedmalmen i Hersjøfeltet.

Diamantboring pÃ¥ Hersjøforekomsten i første halvdel av 70-tallet pÃ¥viste en ressurs pÃ¥ 2,99 mill. tonn med 1,70% kobber og 1,40% sink fordelt pÃ¥ tre sulfidlinser – noe som tilsvarer muligheten for en større utvinning av kobbbermalm enn den totale produksjonen til Røros Kobberverk siden 1646.