De første menneskene

Reinen var det viktigste byttedyret, og fangstgraver brukt til å fange rein og elg er vanlige arkeologiske funn som vitner om langvarig aktivitet. Dyregravene er synlige som sirkelformede fordypninger i bakken. Basert på funn fra utgravninger har arkeologene klart å rekonstruere fangstgravene. En fangstgrav beregnet for å fange elg kunne være 2 meter dyp og opptil 5 meter i diameter, med rette kanter kledd med stein eller stokker, og spissete stokker stående opp i bunnen, alt skjult og dekket av kvister. En fangstgrav ved Feragshåen var i bruk fra ca. 3000 f.Kr. til ca. 1000 e.Kr.

Fangstfolkene fulgte vassdragene og slo seg ned nær vannkanten, der de enkelt kunne fiske og jakte. Derfor er boplassene vanligvis funnet ved strandlinjen, på tørr grusbunn.

Steinalderfolket på Røros praktiserte en nomadisk livsstil; de bodde i huler og var stadig på flyttefot til nye fangstplasser, og de trengte store områder for å sikre sitt levebrød. I jernalderen ble rein- og elgjegerne til bofaste bønder. Fjellbonden og hans familie bygde hus, dyrket jord og samlet fôr og mat fra myrer, skog, fjellvidder og innsjøer. Fra før kristen tid og frem til i dag har gården vært den vanlige bosetningsenheten som livet i bygda har vært sentrert rundt. Denne modellen dannet også grunnlaget for gatagårdene inne i Bergstaden.

Fra 1500-tallet, en tid da det ellers er begrenset med informasjon om Rørosbygdene, finner vi en interessant oppføring i erkebiskop Olav Engelbrektssons jordebok. I 1530 nevnes det at Rørosgård var krongods og betalte 4 penninger i årlig leie til kongen. Dette tyder sterkt på at det var en middelaldergård her. En lignende situasjon finner vi ved Flekkvika ved Aursunden, som i 1661 var spesifikt registrert, selv om stedet bare ble brukt som seter og slåtteng under gårder i Ålen.

Gravfunn er dokumentert fra RørosgÃ¥rd, Brekken, Sollivollen og Øya ved Feragen. Spesielt bemerkelsesverdige er de to betydelige funnene fra Stenvollen i Brekken, datert til 1920 og 1968, som inkluderer to sverd, pilspisser, en sag med mer. Disse gjenstandene er fra vikingtiden eller yngre jernalder, perioden 850 – 950 etter Kristi fødsel.

Gårdene i fjellbygdene var ikke så isolerte som man kanskje skulle tro. Ferdselen mellom dalene fulgte veiene over vidda, og fjellovergangene ved Røros var relativt enkle å krysse. I katolsk tid var dette en rute for pilegrimstrafikk til Hellig Olavs skrin i Nidarosdomen, og Østerdalsruten samlet fromme vandrere fra Østlandet og Mellom-Sverige. Den tok også opp trafikken fra den gamle Härjedalsveien over Sulus nord for Aursunden, og den middelalderske veien til Trondheimsfjorden gikk forbi Røros og ned Gauldalen langs den nåværende jernbanetraseen.

Noen av gÃ¥rdene bærer navn som peker tilbake til en tidlig alderdom. For eksempel kan nevnes Sulus og Valset ved Aursunden. Førstnevnte antas Ã¥ komme fra gammelnorsk ‘Sálu-hús’, som betyr herberge for reisende, og har sannsynligvis vært knyttet til en gÃ¥rd med fast bosetning. Valset er trolig et settnavn fra vikingtiden, sammensatt med gammelnorsk ‘vadill’, som betyr vadested, som førsteledd. PÃ¥ denne mÃ¥ten kan man forestille seg en gÃ¥rdssamling som i tidlig kristen tid, for rundt ni hundre Ã¥r siden, inkluderte RørosgÃ¥rd, HitterÃ¥sen, Sollia, Feragen, Brekken (med flere bruk), Valset, Flekkvika, Sulus og KurÃ¥sen.

Den spredte gårdssamlingen i Rørosbygdene ble hardt rammet av Svartedauden i 1349, og andre epidemier og et kaldere klima førte til at fjellbygdene ble øde i lengre perioder. I mange generasjoner lå gårdene forlatt, og det er ingen spor etter mennesker her i kildene fra 1500-tallet. De 4 penningene i landskyld for Rørosgård rundt 1530 ble sannsynligvis betalt for en ødegård. Trolig begynte folk å bosette seg og rydde de gamle tomtene på slutten av 1500-tallet. Dette skjedde først ved Aursunden, der noen få familier bosatte seg på 1600-tallet. I skattelistene for 1610 nevnes tre gårdsmenn på ødegårder; Ingebrigt, Halvor og Assmar på Røros.

Det var bergverksdriften fra midten av 1600-tallet som virkelig stimulerte bosetningen på Rørosvidda, og den ga opphav til to viktige bysamfunn i Norge, først Kongsberg på 1620-tallet og deretter Røros 30 år senere.