De første arbeiderne

Etter hvert som det vokste frem en liten sivilisasjon på Rørosvidda, kom det arbeidere og funksjonærer som hadde med seg både kone og barn. De som ikke hadde familie fra før, fant ofte ektefeller utenfra lokalsamfunnet.

Størsteparten av innflytterne kom fra de nærmeste nabobygdene, særlig fra Gauldalen og Nord-Østerdalen. Mange kom også fra Jämtland og Härjedalen, samt fra mer fjerntliggende bygdelag. Noen få, spesielt funksjonærer, kom fra tyske bergverksdistrikter. Ved flyttingen til Røros tok mange med seg en eller to kyr, og gjerne en hest eller kjøreokse. Fe-holdet ble snart en nødvendighet og en naturlig ordning for de fleste på Røros, uansett om de var prester, direktører eller vanlige arbeidere. Selv om noen storfolk hadde betydelige besetninger, hadde folk flest bare et par til 3-4 kyr. Å ha dobbeltroller som verksarbeider og småbruker var vanlig og nødvendig for de fleste, og det var også til fordel for Verket.

Verksarbeiderne hadde rett til en måneds ferie eller permisjon hver sommer, slik at de kunne ta seg av gårdsbruket og fôrhøstingen. De som slo seg ned her bygde fjøs og stall ved siden av stuebygningen, og de ryddet jordteiger rundt Bergstaden. Etter et par generasjoner lå den tettbygde byen som en landsby på en stor, grønn gresslette. Om sommeren utnyttet folk fjellbeitene og ryddet setervoller i liene rundt byen, hvor familiene bodde om sommeren. I tillegg høstet de gras som vokste naturlig på myrene og i skogen, og de sanket reinslav i høyfjellet. Mange av de opprinnelige setervollene utviklet seg til å bli virkelige gårder etter hvert som folketallet vokste, og flere bosatte seg fast i distriktet rundt Røros.

Melk, smør og ulike typer ost utgjorde de viktigste delene av kostholdet, og disse varene mÃ¥tte folk produsere selv. De kunne ikke skaffes fra nabobygdene, som sannsynligvis ikke produserte mer enn de selv hadde bruk for. NÃ¥r folk mÃ¥tte produsere maten selv, kunne verket tvinge lønningene ned pÃ¥ et lavmÃ¥l. For verksdriften var det ogsÃ¥ nødvendig at folk holdt et stort antall trekkdyr – hester eller okser – til frakting av malm (som skjedde om vinteren), kull, tømmer og forskjellige andre varer.

I 1640-årene strømmet folk til Røros basert på behovet Røros Kobberverk hadde for arbeidskraft. Det var naturlig å hente fagfolk fra andre gruvemiljøer, både norske og europeiske. I tillegg kom folk fra de omkringliggende bygdene som søkte betalt arbeid.

Familienavn fra de nærmeste bygdene er blant annet Aalen, Graftås, Almås, Buvik, Stuedal, Tydal, Selboe, Selbygg, Indset, Kvikne, Bjørgum, Tolgen, Tønseth, Tyldal, Koppang, Opdal og Guldal. Fra Mørekanten har vi Norfjor og Romsdal. Andre navn fra de omkringliggende områdene er Hedmark, Melhus, Inderøy og Schiørdal. Etternavnet Vallers og Hole er eksempel på navn fra fjernere steder.

Fra Sverige, spesielt fra Jämtland og Härjedalen, var innvandringen omfattende på 1600-tallet. Et stort antall kjente slekter i Røros, som for eksempel slektene Dille (fra Oviken), Ryen, Aasen, Hallden (Hallen), Hägglund, Kielsberg (fra Berg), Spell, Jamt (Jemt, Jempt), Herdal, Bendtz, Swartz, Blix, Svensk (Svenske), Funäsdal og Sjøvoll har sin opprinnelse i disse innvandrergruppene. Andre svenske navn er handelsmenn som Amneus, som fortsatt eksisterer som landets nest eldste bokhandel, og Engzelius som fortsatt driver handelsvirksomhet.

Fra Tyskland kan nevnes Prytz, Prøsch, Tax, Hartz, Haas (ble etter hvert til Aas), Stengel, Sommer, Ræhder, Knop, Kock, Lossius, Irgens (Jürgens), Wessel, Møller (Müller) og Møllmann. Noen av disse navnene finnes ikke lengre på Røros.