Bergbrytingsmetoder

I den eldste fullstendige lønningslisten fra 1671 finner man 6-7 navn som kan være av tysk opphav. PÃ¥ den tiden var det omtrent 250 faste bergfolk pÃ¥ Røros. Grunnen til at sÃ¥ mange tyske bergverksfolk kom til Norge var at det ikke var mer Ã¥ oppdage i Tyskland, og mange gruvefolk som kom hit til landet hadde en drøm om Ã¥ finne «sin egen» gruve.

Bruken av fyrsettinger var kjent og ble benyttet allerede i oldtiden, og eksempler inkluderer romerne og Hannibal da han krysset Alpene.

Den gamle faglitteraturen indikerer at kruttet begynte å komme i bruk på kontinentet i første halvdel av 1600-tallet, men dette førte ikke umiddelbart til at fyrsettingene gikk ut av bruk. På steder der det var god tilgang på ved og skog, fortsatte metoden å bli brukt helt fram mot slutten av 1800-tallet. På steder som Kongsberg var for eksempel fyrsettingene i bruk til en viss grad frem til rundt 1890. Det var først med innføringen av dynamitten at fyrsettingene gradvis forsvant, siden kruttet hadde relativt begrenset sprengkraft.

På Røros begynte bruken av krutt i bergbrytingen på 1680-tallet, og det ser ut til at det ble brukt litt krutt allerede på 1650-tallet. Overgangen fra fyrsettinger til krutt skjedde gradvis fra midten av 1700-tallet, hovedsakelig på grunn av tilgangen og prisen på ved.

I de tidligste periodene ble berget i stor grad brutt ved bruk av sÃ¥kalt «kald-kiling» i de europeiske gruvene, noe som betyr at bergveggen ble angrepet med verktøy uten at brytingen ble startet med varme.

De vanligste verktøyene som ble brukt inkluderte feisel og bergsjern. Bergsjernet var formet som en liten meisel med en spiss, firkantet pigg, og det var festet til et skaft gjennom et skafthull. Feiselen var vanligvis en enkel, lang hammer med to flate, firkantede slagflater.

I gammel tid brukte gruvearbeiderne Ã¥ sette ild mot bergveggen for Ã¥ gjøre brytingen lettere. Ved Ã¥ gjøre berget sprøtt kunne større og mindre stykker av berget løsne av seg selv. Berg som ble brutt ved bruk av varme ble kalt «fyr-ty», mens det som inneholdt malm ble kalt «ty», og det døde grÃ¥berget ble kalt «u-ty».

Umiddelbart etter at varmen hadde sluknet, måtte løst berg slås av. Før fjellet kjølnet helt, måtte de legge på en ny vedstabel og tenne på nytt. De gamle gruvearbeiderne visste at den andre varmen brøt bedre enn den første. De måtte vente til mesteparten av røyken hadde drevet bort og varmen hadde avtatt nok til at de kunne begynne å arbeide på brytingsplassen. Det var viktig å sette på ny varme så fort som mulig, ellers ville mange bergsprekker som hadde åpnet seg, lukke seg igjen.

Det virker som om det ikke var vanlig å slå vann på det opphetede fjellet etter at fyren var nedbrent. Det finnes ingen opplysninger i de gamle kildene som antyder dette, og det var heller ikke vanlig praksis i gruvene på kontinentet. Den gamle bergverkslitteraturen hevder faktisk at å slå vann på opphetet fjell ikke bare var unyttig, men også skadelig, da det bare ville gjøre berget hardere.

Det ser ut til at vann heller ble brukt for å slokke restene av ilden, som glør og halvbrente tre som ble gravd bort fra brytingsplassen.

Størrelsen på ilden ble primært bestemt av bergslagets egenskaper og størrelsen på gruverommet. I gruverom med større vidde og høyde, der berget kunne brytes fra store sammenhengende veggflater, ble det gjerne tent store bål. God trekk i gruven var avgjørende, ikke bare for å opprettholde varmen og brenne fort nok, men også for å drive ut kull- og svovelgassene. Røykplagen var ofte en utfordring, noe som gjorde det nødvendig å planlegge fyrsettingene på bestemte dager eller til og med til bestemte tider på dagen, eller til og med om natten. På slutten av 1600-tallet ble fyrarbeidet i Rørosgruvene for eksempel noen ganger utført om natten, opptil 4 eller 5 ganger i uken.

Allerede i 1655 forbrukte Røros Kobberverk 31.000 m3 med ved. I 1690 47.000 og i 1746 82.000 kubikkmeter med trevirke. Kobberverket forbrukte totalt ca. 11 millioner kubikkmeter med trevirke, noe som tilsvarer ca. 4,58 millioner favner med ved (1 favn er en vedstabel som er ca. 1 meter høy, 60 cm bred og 4 meter lang – eller 2,4 kubikkmeter). Hvis man nÃ¥ stablet all denne veden 2 favner i høyden (2 meter) og 8 favner i bredden (ca. 5 meter), sÃ¥ ville denne vedstabelen kunne nÃ¥ fra Røros til Oslo, dvs. ca. 450 km.

Det var avgjørende for bergverkene å ha tilgang til store mengder ved for fyrsettingene. Det gikk med betydelige mengder ved, vanligvis 4-5 kubikkmeter for å bryte én kubikkmeter fast fjell. Kløvd ved var foretrukket, da den opphettet berget raskere og ga en friskere flamme som steg raskt til værs. Bergsveden skulle være omtrent 1 meter lang og helst rik på harpiks. Både bjørk og furu ble brukt i Rørosgruvene. Temperaturen i gruverommet kunne være så høy mens fyren brant at arbeiderne knapt kunne ha på seg klær, og temperaturen sank sjelden under 50°C.

Den gamle tyske berglitteraturen delte fyrsettingene inn i tre typer: sideretning (Seitenbrand), oppover (Fyrsten-, Firsten- eller Förstenbrand), og nedover (Sohlenbrand). Etter at fyren hadde brent ned, ble asken og halvbrente vedrester fjernet med en krafse, et redskap som kan sammenlignes med et potetgrev med hjerteformet blad.

Det var utfordrende å skaffe nødvendig ved ned i gruven. En vanlig metode var å kaste veden ned gjennom en sjakt. På Nyberget ble det for eksempel drevet tre forskjellige sjakter: Kunstsjakta, fordringssjakta og vedsjakta. Kunstsjakta ble brukt til å pumpe opp gruvevannet, fordringssjakta til å heise opp berget ved hjelp av en hestevandring, mens vedsjakta ble brukt til å kaste veden ned i gruven.

NÃ¥r borehullet var tilstrekkelig dypt, begynte ladingen. Grovkornet bergkrutt ble vanligvis lagt enten løst ned i hullet eller i en patron laget av carduspapir, grovt innpakningspapir. Papiret ble ofte smurt med talg for Ã¥ forhindre fuktighet i Ã¥ trenge inn i kruttet. Deretter ble en «rennÃ¥l» stukket ned i hullet for Ã¥ plassere kruttet. RennÃ¥len, et viktig laderedskap, hadde form som en tynn jernstang med et stort, rundt øye i den øvre enden, slik at den kunne trekkes ut enkelt etter at ladingen var ferdig. NÃ¥r kruttet var riktig plassert og komprimert i hullet, ble rennÃ¥len trukket ut. I det tomme hullet etter rennÃ¥len ble tennrøret eller «raketten» deretter plassert. Dette var vanligvis et tynt rør laget av halm eller siv, fylt med kruttpulver. En svoveltrÃ¥d ble festet øverst pÃ¥ raketten, og det var denne som ble tent til slutt.

Med krutt brøt arbeiderne vanligvis berget i «paller» eller avsatser, nesten som Ã¥ bygge trappetrinn. En «strosse» refererer egentlig til en slik avsats eller trappetrinn. Ã… strosse betyr dermed Ã¥ bryte malmen i trappetrinn.

Berg som hang løst ble først stukket og presset ned med et stikkjern, eller «stynge» som det ble kalt pÃ¥ Røros (tysk: «Stoss-» eller «Rennstange»). Dette verktøyet besto av en smidd jernspiss med et treskaft, vanligvis rundt en meter langt, mens jernet selv kunne være 40-50 cm langt.

For berg som satt litt fastere, brukte de en kilhakke. Denne hakken hadde vanligvis en lengde på 20-30 cm med en konisk spiss. I enden av jernet var det et skafthull for et treskaft, som var omtrent 60-70 cm langt. Bergstykker som ble løsnet fra fjellet, ble deretter rensket eller banket ned med en ort-feisel eller ort-hammer.

Brekkstenger, kiler og andre typer bergsjern av forskjellig størrelse og form ble slÃ¥tt inn med en større hammer. I tillegg ble berget meislet ut med den vanlige hÃ¥ndfeiselen og bergsjernet (tysk: «Schlägel» og «Eisen», svensk: «hammare» og «kil»). Disse verktøyene var ofte korslagt i det internasjonale symbolet for bergverk. Inventarlistene indikerer at bergsjernet gradvis gikk ut av bruk i løpet av 1700-tallet, selv om tømmermennene i gruven, ogsÃ¥ kjent som sjakthoggere, fortsatte Ã¥ bruke disse redskapene lengst.