Barokkparken i Hiort-Engan

Det var sannsynligvis under ledelsen til enten Johannes Irgens (1612-1659), den andre direktøren ved Røros Kobberverk, eller hans sønn Henning Irgens, at Kongeveien fikk sitt barokke preg. Dette ble oppnådd ved å rette ut veien på lange strekninger mellom Røros, Hiort-Engan, Galåvolden (senere Finnegården) og Galåen smeltehytte (1660-1671). Denne utrettingen antas å ha blitt utført for å markere innfarten til byen fra sør, samt for å fremheve viktige eiendommer knyttet til Kobberverket og dets ledere.

I løpet av noen tiår etter at Røros Kobberverk ble etablert, begynte avskoging, forurensning og høy befolkningstetthet å bli et økende problem. For å unngå disse utfordringene i gruvebyen, begynte flere ledere ved Kobberverket å etablere egne setre hvor de kunne tilbringe sommeren med sine familier, tjenere og husdyr. Disse setrene og gårdene i Røros og omkringliggende områder, som Mølmannsdalen, Rørosgård, Sundbakken, Hiort-Engan og Finnegården, ble gradvis omgjort til lystgårder.

De enkle setertunene ble utvidet med mer staselige boliger, gårdsbygninger, hager og parker med alléer og lysthus. Dette ga disse stedene et mer representativt utseende og gjorde dem til attraktive sommerboliger for de som ønsket å unnslippe de belastningene som fulgte med livet i gruvebyen.

Galåen smeltehytte, som opererte fra 1660 til 1671, lå i nærheten av gården Galåvolden. Etter hvert ble gården omdøpt til Finnegården etter bergskriver Jens Finne, som kjøpte eiendommen rundt 1712. Det antas at Jens Finne tok initiativ til å anlegge et barokkanlegg på gården. Dette inkluderte en rettlinjet gårdsvei og en barokkaks som strakte seg ned til elveflaten ved Glomma, med smale gressrabatter og lysthus plassert ved enden av aksen.

Tyvold Engesletter var opprinnelig en sommerseter som lå nede ved Glomma. Tunet ble flyttet opp til Kongeveien og senere omdøpt til Hiort-Engan. I matrikkelen av 1667 anføres Jens Bing, rådmann i Trondheim, som bruker av Tyvold Engesletter. Senere var eiendommen kjøpt av oberst Hendrich August Brockdorff. I 1681 ble eiendommen overtatt av direktør Henning Irgens, som eide den fram til sin død i 1699. Deretter ble den kjøpt av bergskriver Peder Henningsen Hiort, som trolig startet utbyggingen av sommersetra til en lystgård. Han kom til Røros med sin familie i 1690, og døde i 1716.

Sønnen Peder Hiort den yngre (1716-1789) anla barokkparken fra omtrent 1759 til 1780. Barokkanlegget i Hiort-Engan er utformet etter europeiske forbilder med V-formede alleer som førte inn i gårdstunet. Nedenfor bygningene lå en inngjerdet renessansepreget hage med fontene og skulpturer. Lisonen var gjennomskåret av et nettverk av stier og bosketter som var hogd ut i den lokale bjørkeskogen.

Barokkanlegget i Hiort-Engan er sammensatt av tre hovedelementer: gårdsanlegget, hageanlegget og barokkparken. Det er antatt at Peder Hiort selv utarbeidet skisser for utformingen av barokkanlegget, basert på ideer han hentet fra hagelitteratur, hagereiser og besøk til parker i Danmark, Tyskland og Sverige.

Peder Hiort antas å ha besøkt de fleste slottshager og parker på Sjælland mens han studerte teologi og arbeidet der mellom 1732 og 1739. En spesielt interessant reise han foretok var sammen med studiekameraten Daniel Tilas. Denne reisen førte dem gjennom Sverige på vei tilbake til Røros rundt 1740. Daniel Tilas tilhørte en adelig svensk slekt med betydelig innflytelse innenfor bergverksforvaltningen i Mellom-Sverige. På denne reisen antas det at de besøkte både bergverk og jernverk, samt slott og herregårder med hage- og parkanlegg i både renessanse- og barokkstil.

Under denne turen fikk sannsynligvis Peder Hiort erfaring med at det var mulig å anlegge hageanlegg også i fjell- og innlandsområder med et klima som nærmet seg det prealpinske. Dette ble oppnådd ved å bruke lokale vegetasjonsarter, tilpasse seg terrenget og landskapet, samt å benytte lokale materialer og farger i utformingen av anleggene.

Ifølge skifteprotokollen for boet til Peder Hiort eide han en betydelig samling av kart og bøker, som han sannsynligvis brukte i studiene sine og muligens også til planlegging av prosjekter som barokkparken i Hiort-Engan. Det er antatt at han fikk hjelp av markscheider Johannes Aas fra Røros Kobberverk til å konstruere planen og stake ut området i terrenget. Dessverre er den opprinnelige planen for barokkparken gått tapt eller gjemt i arkiver. Det finnes imidlertid en foreløpig skisse av barokkanlegget utarbeidet av Unni Dahl Grue, basert på spor i terrenget og skriftlige kilder.

Barokkparken strekker seg fra Glomma, som ligger på 610 meter over havet, til Kongeveien på 710 meter over havet, og videre opp til Fruhaugen på 770 meter over havet. Dette utgjør en total høydeforskjell på 160 meter og en avstand på omtrent 1 kilometer i luftlinje. Hele anlegget dekker mellom 300 og 400 dekar og ligger i en lun, solrik og sørøstvendt lisone, preget av variert og rikt plante- og tresortsmangfold. Anlegget er utformet etter europeiske mål og proporsjoner og oppfyller viktige krav for en barokkpark, både i utseende og funksjonalitet.

Den franske landskapsarkitekten André Le Nôtre (1613-1700) var en sentral figur i utformingen av barokkhager i Frankrike pÃ¥ 1600-tallet. Rundt 1650 planla han to av de mest kjente barokkparkene i Frankrike: Vaux le Vicomte for Ludvig XIV’s minister og Versailles for kongen selv.

Barokkhagestilen kom til Skandinavia omtrent 20-30 år senere. Blant de eldste barokkparkene i Norge finner vi Hafslund, Jarlsberg og Linderud. Denne perioden kjennetegnes av store proporsjoner, rette linjer, streng symmetri og en formell bruk av vegetasjon. Hovedtrekkene inkluderer alltid en hoved- og utsiktsakse som forbinder hovedbygningen eller gårdskomplekset med et langt og ofte vidt utsyn eller perspektiv. Denne utsikten kan avsluttes med et endepunkt, enten det er et arkitektonisk element eller en naturlig horisontlinje.

Terrenget var ofte fallende eller terrassert med murer eller formale grasdekte skråninger. Nedenfor og inntil hovedbygningen lå et parterre med mønster av fargede knuste materialer og lave klipte hekker. Blomster hadde liten plass i hagebildet og ble eventuelt plantet i en enkel renessansepreget hage som erstatning for parterret. Grønt i alle nyanser var dominerende farge. Anlegget var gjennomskåret av et nettverk av stier som dannet firkantede bosketter av tett og ofte klippet løvskog. Trerekker og alleer rammet inn anleggets sider og hovedakse. I nedre del av anlegget ble hovedaksen ofte gjennomskåret av brede og lysåpne tverrakser i form av speilende kanaler eller grasflater. Vann var et viktig element og ble brukt som vannstråler, fontener, kaskader, kanaler og store dammer. Gjerder, urner, portaler og skulpturer var viktige prydinnslag.

Geografen Gerhard Schøning (1722-1780) besøkte Hiort-Engan på en reise mellom 1773-1775:

Foromtalte Gaard eies nu af Verkets Direkteur Peder Hiort, en i mange Tinge kyndig, duelig og erfaren Mand, hvorpaa han har vist anselige Prøver, ei alleene i Verkets bestyrelse, men også i denne Gaards Drivt. Man seer her de deiligste, men smukke ranke Birke-træer overalt besatte Enge, opprydde, med stor bekostning, fra Tuer og Steene, man seer en regelmessig og vel indrettet Gaard, man seer Marke, paa den eene Side indhegnede med det prægtigste Steengjerde, jeg nogensteds har seet, allerede da jeg saae det, 1200 Alne langt, trukket efter en Snor, og paa den Siide, som vender du mot Lande-Veien, dets øverste kant, mot Geedernes Anfald, at de ei skulle springe over, besat med jevne flad Steen-Heller eller tynde Fliser af Skiffer. Steene, hvilket findes her omkring af den Art, der lader seg let klyve, og arbeide eller danner paa hva Maade man vil.

Tunet pÃ¥ Hiort-Engan var firkantet og omgitt av flere bygninger, inkludert BlÃ¥stuggu, Gulstuggu, fjøs, stall, løe og et hus for tjenestefolkene. Peder Hiort engasjerte ogsÃ¥ den kjente treskjæreren Jøns Andersson Ljungberg (1732-1818) fra Härjedalen til Ã¥ skjære figurer til utsmykning av sine bygninger. Ikke bare hovedgÃ¥rden pÃ¥ Engan og barokkhagen ble utsmykket med slike «trefolk», men ogsÃ¥ andre eiendommer eid av Hiort fikk lignende dekorasjoner.

I tillegg til disse dekorative elementene, lot Hiort bygge Engan skanse, en befestning utstyrt med mannshøye trestatuer bevæpnet med kanoner.

Kulturlandskapet rundt Hiort-Engan ble trolig utviklet gjennom årviss beiting, høsting og jordbruksdrift, sannsynligvis fra midten av 1600-tallet. På 1700-, 1800- og 1900-tallet skjedde mesteparten av husdyrbeitingen antagelig i utmarken ovenfor Kongeveien, der de ulike gårdsbrukene hadde sine sommerfjøs. Gresset ble slått, bakketørket og lagret i 10-12 løer spredt over hele området.

Direktøren ved Røros Kobberverk, Erich Otto Knoph, kjøpte Hiort-Engan og rundt 20 hageskulpturer i 1790. Han fortsatte å drive eiendommen med det intakte gårdstunet, husdyr og barokkparken, slik det var i Peder Hiorts tid, frem til han solgte eiendommen i 1812. Da ble den kjøpt av tre verksarbeidere: Anders Eliassen Prytz, Rasmus Eliassen Prytz og Rasmus Svendsen Aspaas, som delte eiendommen mellom seg. Tunet på Hiort-Engan ble delt langs senterlinjen i hovedaksen, noe som førte til at bygningene ble revet, og materialene ble fordelt og delvis brukt til å bygge nye hus på flere nye bruk.

Senere delinger fant sted i 1836, 1838, 1850 og 1900, noe som resulterte i at det i dag finnes 7 eiere/eiendommer innenfor det området som utgjorde barokkparken fra 1760 til 1812. Hver parsell starter ved Kongeveien og strekker seg ned til Glomma. Tradisjonell jordbruksdrift ble drevet på fem av gårdene frem til rundt 1960-tallet, mens det fortsatte på de to andre gårdsbrukene frem til rundt år 2000.

Undersøkelser viser at det hovedsakelig ble brukt lokale vekster i barokkparken på Hiort-Engan. I tillegg til dette trives urter som trives på kalkholdig grunn, som firblad, turt, kvann, karve og kranskonvall. Også lavtvoksende og varmekjære busker som mispel, tysbast og jomfrurose trives godt i parken.

I den øvre delen av lisoen, vokser det mengder av rogn og hegg, med innslag av gråor og osp. Her dominerer fjellbjørka, mens furu finnes på elveflatene.

PÃ¥ Midtsommeren viser barokkparken seg fra sin vakreste side med fargerike enger som er fylt med storkenebb, ballblomst og hundekjeks. Dette skaper et vakkert og levende bilde av parken, og gir den et unikt og sjarmerende uttrykk.