Lønn og arbeidstid

I 1693 ble det forsøkt Ã¥ betale gruvearbeiderne etter «tomme-pris», det vil si en fast pris for hvert borehull. Denne ordningen med akkordlønn ble ikke implementert umiddelbart. Først rundt 1720 begynte det Ã¥ bli mer vanlig Ã¥ bruke akkordlønn for noen typer arbeid, men fremdeles i begrenset grad. Det blir ogsÃ¥ nevnt at gruvearbeiderne hadde en slags ‘fleksibel arbeidstid’. De fikk lov til Ã¥ forlate jobben nÃ¥r de ønsket, sÃ¥ lenge de jobbet inn igjen den tiden de hadde tatt fri. Verket forbød imidlertid denne praksisen i 1713. Det var vanlig, antagelig fra begynnelsen av, at gruvearbeiderne hadde en fem-dagers arbeidsuke og en 10-timers arbeidsdag, noe som tilsvarer en total arbeidsuke pÃ¥ 50 timer.

Fra 1700-tallet ble gruvearbeiderne pÃ¥lagt Ã¥ bo pÃ¥ gruven hele uken, fra mandag til fredag, hvor de spiste og sov i brakker. Tradisjonelt hadde arbeiderne ved Røros Verk rett til en mÃ¥neds permisjon om sommeren, kjent som «fyrmÃ¥ned», under slÃ¥ttonna. Dette var en nødvendighet da bÃ¥de gruvene og smeltehyttene mÃ¥tte stenges for at folk skulle ha mulighet til Ã¥ høste fôret.

I en reiseberetning fra 1799 beskrives forholdene pÃ¥ Storwartz, hvor nesten 100 menn ble stuet sammen i et rom. Brisker langs veggene ga hver mann en smal liggeplass, mens maten ble tilberedt pÃ¥ Ã¥pne ildsteder midt pÃ¥ gulvet. Ofte besto mÃ¥ltidene av grøt, og etter hvert som gryten med grøt sto pÃ¥ rommet, dannet det seg mugg pÃ¥ overflaten. Dette ble betraktet som svært praktisk av gruvearbeiderne, da «mugg-lokket» som dannet seg, beskyttet grøten mot støv og smuss som ble brakt inn av bergmennene. NÃ¥r det var tid for mÃ¥ltid, løftet de bare pÃ¥ «lokket», og etter at de hadde spist ferdig, satte de lokket pÃ¥ plass igjen.

I en periode hadde noen grupper av arbeidsfolk full lønn ogsÃ¥ under fyrmÃ¥neden, men fra 1750 ble det bestemt at lønnen skulle reduseres for alle nÃ¥r de tok fri for Ã¥ berge avlingen. Senere ble arbeiderne nektet bÃ¥de proviantrasjon og lønn i de fire ‘ferieukene’. Under storstreiken i 1901 var noe av striden knyttet til Ã¥ bevare den gamle retten til noe fri om sommeren. Arbeidet i gruven ble etter hvert organisert pÃ¥ to mÃ¥ter. Den ene delen var ortedriften, som involverte Ã¥ drive parallelle orter innover i malmfeltet. Den andre delen var strossedriften, som gikk ut pÃ¥ Ã¥ bryte ut berget i midten, det vil si malmen som sto igjen mellom ortene.

Hver tredje mÃ¥ned la bergskriveren fram nye ortedrifter til anbud. Arbeidsplassene ble rett og slett auksjonert bort til de som krevde minst betaling for arbeidet (dette ble kalt «licitasjon», forting, fortinging). Hvis det var tungdrevne orter som ingen ville by pÃ¥, ble disse delt mellom folk som ikke hadde fÃ¥tt tilslag pÃ¥ arbeid. Dette skjedde ved loddtrekning, og maksimumsprisene lÃ¥ til grunn for betalingen de fikk. Ordningen med ‘forting’ ble tatt i bruk som betalingsmÃ¥te i samarbeid med minering i 1729. Lønna varierte veldig. Til sammenligning kostet et lass høy i 1718 1,5 riksdaler, ei børse 3 rd, ei ku 4 rd og en hest 10 rd.

Strossedriften var det eldre karer som tok seg av, og de ble betalt etter sjiktlønn, og her sørget Verket bÃ¥de for jernet og kruttet. Verket krevde et visst minstemÃ¥l arbeid eller «skaplag» i skiftet. Skaplaget var lenge 20 alen borehull i mÃ¥neden, eller en alen om dagen (1 alen = 63 cm). Først omkring 1830 ble akkordsystemet innført ogsÃ¥ for strossearbeiderne…de skulle nÃ¥ betales for hvert borehull de slo inn. Dessuten skulle de nÃ¥ betale for jern og krutt som gikk med, likesom for ortedriverne.

Verket fikk gjort langt mer arbeid med dette lønnssystemet. Før gjorde sjiktarbeiderne bare skaplaget sitt; de slo 20 alen borehull i måneden. Omkring 1850 gjør karene fra 2-3 ganger så mye arbeid på samme tiden.

Det vokste snart fram en strengt klassedelt og særegen kultur rundt Verket. Dette inkluderte den karakteristiske bunaden og den distinkte språkbruken kjent som Rørosmålet. På toppen av det nye bergsamfunnet satt en liten overklasse som hovedsakelig snakket dansk, og tidvis tysk i de eldste periodene, og styrte.

Forskjellene mellom over- og underklassen ble ogsÃ¥ tydelig i folkedansene. Mens danser som poloneser og minuetter var populære blant de «kondisjonerte» – som funksjonærer og deres familier – pÃ¥ 1700-tallet, og figaro, quadrille, fandango, francais og vals pÃ¥ 1800-tallet, brydde ikke almuen pÃ¥ Røros seg i stor grad om slike danser som var populære ved de europeiske hoffene. De valgte heller sin egen form for dans: polsen.