Verket etableres

Storwartz var den viktigste gruva før svovelutvinningen ble prioritert, og senere ble Arvedal og Kongens gruve de mest betydningsfulle. Selv om ønskekvisten var et tvilsomt verktøy for malmleting, var det faktum at Rørosvidda hadde grunn jorddekning på fjellet med på å sikre at alle de gamle gruvene ble oppdaget i løpet av Verkets første driftsperiode. Oppdagelsen av jorddekte malmfelter som Olavsgruva og Lergruvebakken, som ble drevet fram til henholdsvis 1972 og 1977, var et resultat av moderne geoteknikk.

Oppstarten av gruvedrift og smelting på Rørosplatået på 1640-tallet var en imponerende teknisk prestasjon, og innen en generasjon var et kobberverk etablert 160 kilometer fra nærmeste havn.

Verket mottok kongelige privilegier den 19. oktober 1646, tildelt pÃ¥ Rendsborghus slott av Christian IV. Disse privilegiene ga kobberverket eksklusive rettigheter innenfor en sirkumferens med en radius pÃ¥ 4 gamle norske mil, tilsvarende ca. 44 kilometer, og dekket et omrÃ¥de pÃ¥ over 600 kvadratmil. Dette inkluderte monopol pÃ¥ alle malmforekomster, bruksrett til skoger (for brensel og annet formÃ¥l), tilgang til vassdrag og fossefall (utnyttet for vannhjul-drevet kraft), samt plikt for befolkningen som bodde innenfor denne «sirkumferensen» til Ã¥ arbeide for kobberverket – «men dog for boillig betaling», som det ble sagt, men til gjengjeld var de som utførte slik arbeid fritatt for militærtjeneste. Kobberverket ble etablert som et partisipantskap; det var først i 1909 at det ble omgjort til et moderne aksjeselskap. Selv i 1974 forble det Norges eldste aktive gruveselskap.

På 1700-tallet lå månedslønnen til en gruvearbeider på rundt 3-4 riksdaler. Med dette beløpet kunne de kjøpe seg en ku, noe som gir et interessant perspektiv på den økonomiske situasjonen den gangen.

Dokumenter fra Kobberverkets arkiv avslører at timelønnen for arbeid i Olavsgruva på Røros i 1970 var på 9,93 kroner, mens gjennomsnittlig timelønn for alt arbeid i gruva var 13,32 kroner per time. Bonusen for ansatte i Lergruvbakken gruve i 1971 kunne være 3,03 kroner per time. Et dokument om permisjon uten lønn for en gruvearbeider i 1977 viser at brutto dagslønn det året var 286,80 kroner, noe som tilsvarer en brutto timelønn på 36 kroner den gangen.

I det 18. århundre var det svært vanlig å bli betalt med matvarer som mel og korn. Noen arbeidere måtte ofte vente i lang tid på lønnen sin. Malmkjørerne ble betalt basert på hvor tunge lass med malm de fraktet til malmplassen på Røros. Det var dessverre vanlig med juks når det gjaldt veiingen av lasten, både fra Kobberverkets funksjonærer og malmkjørerne, men oftest viste malmvekten seg å være til fordel for Kobberverket.

Denne typen malmvekt, som står på Malmplassen, ble antageligvis konstruert av oversteiger Henning Floer i forbindelse med byggingen av den nye steinkirken på Røros i 1780. Det var først rundt 50 år senere at vekten ble tatt i bruk til å veie malmen ved gruvene og hyttene. Før dette ble malmen målt i såkalte rom-mål. En malmtønne utgjorde 2,5 hektoliter, eller omtrent 518 kilo (tilsvarer 3 1/4 skippund, hvor 1 skippund var ca. 159 kilo). Dette eksemplaret av en stang- eller malmvekt har stått på Kongens gruve og var i bruk helt fram til det forrige århundret.