Den første gruvedriften

Historien om Hans Olsen Aasen og oppdagelsen av kobbermalmen er et spennende sagn som bærer med seg både eventyr og historisk betydning. En dag mens han var på jakt oppe i Storvola, en avsidesliggende fjellrygg øst for Røros, skjøt han en reinsbukk. I kampen med dyret sparket reinsbukken vekk mose og lyng fra bakken, og under dette kaoset la Hans merke til en stein som skinte vakkert. Steinen hadde en glødende gyllen farge som tiltrakk seg oppmerksomheten hans.

Hans bestemte seg for å ta med seg denne spesielle steinen hjem i nisteskreppa si. Ved en senere anledning fikk han besøk av en tysk bergingeniør ved navn Lorentz Lossius, som på den tiden var driftssjef ved en gruve i Kvikne, omtrent 80-90 km fra Røros. Lossius var aktiv i malmleting i Rørostraktene, og da han fikk se steinen som Aasen hadde funnet, kunne han umiddelbart fastslå at det var kobbermalm. Denne oppdagelsen var starten på en ny æra for Røros-området og la grunnlaget for utviklingen av kobberverket og bergstaden.

Det er absolutt en interessant kuriositet å merke seg at Hans O. Aasen angivelig oppdaget kobbermalm i en alder av rundt 87 år og skal ha levd til en imponerende alder av 116 år.

Alt i 1660-årene var en befolkning på 1.400 mennesker direkte knyttet til virksomheten ved de trøndske verkene: Kvikne eller Innset Kobberverk opptatt i 1631, Røros Kobberverk i 1644, og Løkken eller Meldal Kobberverk i 1652. Kvikne hadde stor og livlig forbindelse med Røros i 1600-årene. Kong Christian IV, den optimistiske merkan-tilisten og planøkonomen, ble personlig engasjert i det lovende Kviknefunnet. Gruva ble kalt “Gottes Gabe” (ty. ‘Guds Gave’), og i 1635 avla den geskjeftige kongen et besøk på Kvikne, som ble drevet for kongelig regning til 1640. Blant de bergkyndige folk fra Tyskland som ble forskrevet dit, var Lorentz Lossius. Han var født i St. Andreasberg i Braunschweig (Harz), og hadde virket ved Kongsberg Sølvverk før han i 1635 ble schichtmester i Kvikne.

I 1640-årene begynte han med skjerping i Rørostraktene, og den 28. august 1644 fikk han mutingsbrev på et nytt skjerp i Raudhammaren, utstedt på Bragernes av Oberberghauptman Hans von Lüttichau. Fra denne datoen regner Røros Verk sin opprettelse.

Mutingsbrevet begynner slik: Efter som de Røraasiske Herrer Partisipantere, for nogen rom tid siden, her udi Bergambted skriftligen har fra sagt sig dend Hersøische Grubes lengere Continuation, formedelst dend store Skade som de derved udi mange Aar uden ald Apparence af nogen Forbedring taged hafuer, og Bergambted samme Grubes Beskaffenhed af noct som Bergkøndige der effter nøye har laded effterforske, huilket og udi Bergambted skriftligen er blefuen indgifuet …

Kort tid etter ble det dannet et partisipantskap (et slags aksjeselskap) av Lorentz Lossius, schichtmester (forvalter) ved Kvikne Kopperverk, Anders Olsen Bruse, sokneprest i Meldalen og Hans Lauritzen, sokneprest på Tynset. Men forekomsten var så fattig, at driften snart ble innstilt. Under reisene til og fra skjerpet skal Lossius ha brukt å ta inn i Åsen hos Hans Olsen, og han viste ham malmprøver og bad ham ha øynene med seg når han fór i fjellet. Bonden kunne ved et senere besøk vise bergmannen noen malmstykker han hadde funnet under reinsjakten i Storvola. Lossius undersøkte det nye funnet, og forstod at der var det edlere malm enn i Raudhammaren. I 1645 flyttet han driften til Storvola, et navn som de tyske bergmennene forvansket til Storwartz, og den kom til å bli Røros Verks hovedgruve i nesten 300 år.

Det er forøvrig et gammelt vandresagn at metallforekomster blir oppdaget av gjetere eller jegere. Dette fortelles bl.a. om malmfunnene ved Falun, Kongsberg, Røros, Folldal og Ljusnedal.

Det er fascinerende å tenke på hvordan folk i den første tiden kunne oppdage malmforekomster ved tilfeldigheter eller ved å bruke ønskekvist. Denne praksisen viser den menneskelige viljen til å utforske og finne ressurser, selv på en tid da vitenskapelige metoder kanskje ikke var like avanserte som i dag.

Bruken av ønskekvist, også kjent som vinkelrør, var en gammel praksis der folk trodde at visse grener eller rør kunne reagere på nærværet av underjordiske vannkilder eller mineraler. Selv om vitenskapen i dag ikke støtter denne troen, kan man se hvordan mennesker gjennom historien har forsøkt å forstå og utnytte naturen på ulike måter.

Det at folk var fristet av finnerlønn, betalt av Kobberverket for å rapportere nye malmforekomster, viser hvordan økonomiske insentiver kunne føre til at folk var ekstra oppmerksomme på potensielle ressurser i området. Dette viser også hvordan gruvedriftens økonomiske betydning stimulerte lokalbefolkningen til å bidra til letingen etter nye forekomster, selv om det kunne være basert på tilfeldigheter eller tradisjonelle overtroiske metoder.

Gjennom erfaring lærte man å se etter spor i terrenget som indikerte malm i nærheten. Dette kunne være løsblokker i overflaten, farge og opptreden på jordsmonnet, spesielle og få planteslag (som f.eks. Fjelltjæreblomsten, en indikator på tungmetaller i jorden, Rød Jonsokblomst (St. Hansblomst) og Engsyre) osv.

Rundt 1790 var hele 350 mann i arbeid med å finne malmforekomster som kunne sikre videre drift for Verket. Ikke bare floraen ble iaktatt, men også utfelling av mineraler i bekker og steinblokker med malm fraktet av isen, kunne være en indikator. Senere ble mer tekniske hjelpemidler tatt i bruk, og i 1926 ble de første undersøkelsene med elektromagnetisk måleutstyr startet. 1959 ble det startet et omfattende og systematisk undersøkelsesprogrammmed elektromagnetiske målinger fra fly over hele Rørosområdet. Flere forekomster ble funnet på denne måten. En av disse var Lergruvbakken som med en beregnet tonnasje på 940.000 tonn viste seg å være drivverdig. De positive anomaliene ble fulgt opp på bakken med elektromagnetiske, magnetometriske og geofysiske målinger. Diamantboringer med opptak av kjerne for analyse og mengdeberegninger ble gjennomført på de mest lovende forekomstene.

Letingen etter nye drivverdige forekomster fortsatte også den siste tiden. Hersjøforekomsten, vest for Kjurrudalen i Holtålen kommune, er kanskje den forekomsten som totalt sett er den best undersøkte. Forekomsten ble funnet i 1670-årene, og ble i flere perioder siden prøvd drevet.