Circumferensen

Sirkumferensen ble vanligvis etablert rundt gruvene fra midten av 1600-tallet, og innebar at alle som eide skog innenfor sirkumferensen var pÃ¥lagt Ã¥ levere ved og andre ressurser til gruvene som tilhørte privilegieholderne – i dette tilfellet eierne av Røros Kobberverk.

Røros Kobberverk ble tildelt sine kongelige privilegier den 19. oktober 1646, tildelt på Rendsborghus slott av Christian IV. Disse privilegiene ga verket eksklusive rettigheter til mange naturressurser innenfor en sirkumferens med en radius på 4 gamle norske mil, tilsvarende cirka 44 kilometer, rundt den opprinnelige funngruven på Gamle Storwartz.

Røros Kobberverks kongelige privilegier ga følgende rettigheter og plikter:

• Utvinningsretten til alle malmforekomster innenfor det definerte omrÃ¥det.
• Bruksretten til skogene, primært som brensel til fyrsetting i gruvene og smelteprosessene i smeltehyttene.
• Retten til Ã¥ utnytte vannkraft gjennom utbygging av vassdrag og fossefall, som var viktig for Ã¥ drive vannhjulene.
• Mennesker som bodde innenfor sirkumferensen var pÃ¥lagt Ã¥ utføre arbeid for Kobberverket, men de skulle fÃ¥ «billig betaling» for dette arbeidet.
• De som utførte arbeid for Kobberverket var fritatt for militærtjeneste som en gjengjeldelse for sitt arbeid.

Disse privilegiene ga Røros Kobberverk en betydelig grad av kontroll over ressursene – og arbeidskraften i omrÃ¥det. I 1655 fastsatte Oberbergamtet en rekke disiplinær- og ordensstraffer pÃ¥ Røros. Det ble blant annet straffet Ã¥ selge øl etter kl. 10.00 om kvelden eller under gudstjenesten. Det var ogsÃ¥ straffer for de som kom

[…] med full buk i kirken, sÃ¥ de andre mÃ¥ løpe ut». Alle horer og horeverter skulle forvises fra stedet, og de kvinner som hadde latt seg «[…] beligge to eller flere ganger skal forvises fra circumferensen.

Effekten av sirkumferensen rundt bergverk som Røros og Løkken hadde betydelige konsekvenser for skogsområdene i Midt-Norge på midten av 1800-tallet. På grunn av denne sirkumferensen ble det dannet et område uten skog, et skogløst belte, som strakte seg gjennom hele regionen.

I Rørosområdet alene ble det utnyttet tilnærmet all skog til bruk i gruvene og smeltehyttene. Dette skogforbruket tilsvarte et område på hele 6 000 kvadratkilometer ved århundreskiftet mellom 1600- og 1700-tallet. Dette enorme skogforbruket skyldtes i stor grad behovet for kull i smelteprosessen. Det kreves rundt 12 kubikkmeter kull for å smelte kun 1 kubikkmeter malm, og dette førte til et kontinuerlig behov for store mengder trekull.

For å møte dette behovet, var det mange kullmiler i området som opererte døgnet rundt for å produsere trekull. Denne intensive kullproduksjonen hadde en betydelig innvirkning på landskapet og miljøet i regionen, og det skogløse beltet som ble dannet som følge av dette, var et tydelig resultat av bergverkets behov for ressurser.

Utvidelsen av verdensarvomrÃ¥det i 2010 inkluderte flere omrÃ¥der som lÃ¥ i den gamle Circumferensen, Røros Kobberverks privilegieomrÃ¥de med sentrum i Gamle Storwartz gruve. Blant de nye verdensarvverdiene i denne «buffersonen» var:

Bergstaden og kulturlandskapet: Dette området omfattet det bynære landbruket og de viktigste kulturminnene fra gruvedriften ved Storwartz- og Nordgruvefeltet.

Femundshytta og det industrielle landskapet rundt: Dette inkluderte ruinene etter smeltehytten, en vannregulering og samfunnet som vokste opp rundt. Etter 50 års drift i Røros Kobberverk rundt år 1700 var all skog i nærheten av Røros uthogd, og nye smeltehytter ble bygd i skogområdene lenger unna. Den lange distansen mellom gruvene og smeltehyttene var karakteristisk for driften på Røros, med Femundshytta som et eksempel.

Vintertransportruten fra Tufsingdalen, over Korssjøen og videre til Røros: Denne forsyningsruten var enormt viktig for området på grunn av det store behovet for kontinuerlig transport som ble skapt av gruvedriften. Fram til ca. 1880 ble mesteparten av transporten utført om vinteren, med hester eller okser og sleder over islagte elver og innsjøer.

Røros hadde pÃ¥ kort tid blitt et tett befolket omrÃ¥de, noe som førte til økt arbeidskraft tilgjengelig for Røros Kobberverk. Bergstaden opplevde en betydelig vekst, med antall ansatte i kobberverket og nye innbyggere som flyttet til omrÃ¥det. Utviklingen gikk fra noen fÃ¥ familier i 1644 til et par tusen innbyggere mot slutten av 1700-tallet, slik Lars Hess Bing beskriver det i «Kongeriget Norge 1796»:

Staden, som ligger på nordre side av elven, er temmelig stor og avdelt i gater som er bebygget med en del anselige hus eller gårder av tre, hvilke beboes av direktøren, bergskriveren, proviantskriveren, den nordenfjeldske skovinspektør, hytteskriveren og 9 andre betjente, en prest, en klokker, en skoleholder, 3 handlende, deriblant en priviligeret, 3 avdøde betjenters enker og andre distinguerede familier, 8 håndverkere, en del bergarbeidere hvis familie utgjør 280 personer og i alt 328 familier. Herforuten er 3 frie bergpladser, så som Nypladsen, beboes av 25 bergarbeideres familier, Femunds hytteplads 10 familier, og Feragens hytteplads 13 familier. End videre en mengde bruksplasser som ligger i circumference av 4 ½ mil fra Bergstaden. Dette hele distrikt lå før til Holtaalens prestegjeld, under Aalsen annex, men da verket tiltok, tillot kong Friderich 4de år 1649 at en kirke måtte bygges i Bergstaden, som blev ferdig år 1650 og oppført på participantskapets bekostning, som også bestandig vedlikeholder den, og hvortil er henlagt sigt- og sagefaldsbøter, som falde ved Bergjurisdictionen.