Rørosmartnan

Bergstaden-samfunnet var avhengig av store forsyninger av matvarer og andre nødvendigheter for å opprettholde driften. Dette inkluderte korn, erter, tørrfisk, tobakk, småsei, saltet og røkt kjøtt, lerret, ost, sild, lin, smør, humle, vadmel, brennevin – og ikke minst hester. Verksdriften krevde også redskaper, jern, krutt, skinn og tauverk. I tillegg ble kull, ved og tømmer skaffet fra de lokale skogene.

Alt dette måtte transporteres med hest og slede om vinteren. På den tiden var veiene dårlige, og samfunnet hadde ingen faste veier. Derfor var man avhengig av gode forhold for sledetransport for å få frem varene. Dette er grunnen til at Rørosmartnan ble, og fremdeles blir, avholdt om vinteren.

Folk kom langveisfra for å selge og kjøpe varer: Korn og mel kom fra Hedemarken, Trondheim og Gudbrandsdalen. Gauldølene brakte med seg sild og fisk fra Trondheim, mens sælbyggene kom med kvernsteiner og var erfarne hestehandlere. Svenske bønder brakte jern, stål, spiker, kobber- og smijernsprodukter, lin, smør, hvetemel og glass. Oppdal, Lesja, Sunndal, Romsdal, Nordfjord, Sogn og Hardanger bidro med kjøtt, flesk, fisk, ull og hester. Lokale bønder leverte store mengder skinn, rype og renskjøtt.

Rørosmartnan ble tidlig et sentrum for handel med skinn, og denne handelen blomstret særlig etter at Rørosbanen åpnet i 1877. På årsbasis ble det solgt 30 000 skinn av småfe, rein og forskjellige typer vilt frem til mellomkrigstiden.

I eneveldets tid var all virksomhet underlagt kongens kontroll. Dette førte til at kun Røros Kobberverk hadde rett til handel – en form for handelsmonopol slik vi ville kalt det i dag. Ved en kongelig forordning datert 3. august 1689 fikk Verket tillatelse til Ã¥ etablere et provianthus. Dette provianthuset eksisterte frem til 1878, da den siste proviantskriveren, Knud Olsen, gikk bort.

Provianthuset hadde ansvaret for Ã¥ forsyne befolkningen pÃ¥ Røros, som ogsÃ¥ utgjorde arbeidsstokken som Verket var avhengig av. I løpet av 189 Ã¥r forsøkte provianthuset Ã¥ være det viktigste handelsstedet pÃ¥ Røros, men det ble snart klart at dette ikke var bærekraftig – bÃ¥de lokalbefolkningen og driftige handelsreisende skapte konkurranse.

Det var vanlig at arbeidernes lønn ble utbetalt i varer. Dette kunne potensielt være en god inntektskilde for Kobberverket, samtidig som det ga mulighet til å regulere prisnivået på viktige varer. Kobberverkets privilegiebrev omfattet tollbestemmelser og avgiftsfrie innkjøp for verksarbeidere og bønder. Driften til Provianthuset ble ofte komplisert av underslag, krig eller ubetalte regninger.

Røros fikk aldri status som kjøpstad, men til tross for dette kom mange mennesker hit for å handle fra nyttår til ut i mars. Denne perioden ble kalt selbyggtida.

Den ulovlige handelen blomstret på Røros om vinteren. Verket måtte flere ganger jage bort selvutnevnte handelsmenn, spesielt de som solgte ulovlig brennevin. Det var det gode sledeføret som gjorde det enkelt å frakte med seg store laster. I tillegg kunne man om vinteren møtes utenfor Bergstaden, blant annet på isen på Hittersjøen, og drive med tvilsomme forretninger.

På 1700-tallet sluttet Verket å håndheve sitt handelsmonopol. Det var umulig å stoppe den frie omsetningen av varer eller løsgjengerne som drev med ulovlig handel og stjal kobber fra Smelthytta og varer fra provianthuset.

I 1801 fikk noen kjøpmenn pÃ¥ Røros tillatelse til Ã¥ drive handel – mot avgift. Blant disse var Johannes Aas d.e., Jens Pedersen Skancke, Andreas Harboe-Berg, Ole Poulsen, Ole Pedersen Skancke, Jacob R. Vintervold og Morten Leigh. Antallet ble redusert til kun tre privilegerte handelsmenn ved innføringen av Rørosloven i 1818. Morten Leigh, Poul Poulsen og Henrik Aas hadde da anledning til Ã¥ drive handel. Selv om dette kunne virke som en unik sjanse for disse kjøpmennene til Ã¥ tjene store penger, økte frihandelen pÃ¥ Røros bare.

I 1842 ble handelsprivilegiene avskaffet – det virket meningsløst nÃ¥r selv verkseierne drev handel utenom, og det var Ã¥penbar og offentlig handel med blant annet korn fra konkurrerende kjøpmenn.

I 1855 ble markedet besøkt av 2000-3000 mennesker, hovedsakelig fra nærområdene i tillegg til Gudbrandsdalen, Hedemarken og Sverige. Det ble registrert at det ble solgt flere varer enn det var behov for, noe som førte til lavere priser, spesielt på brukshester. Det kunne vært enda flere besøkende, men man antok at kulden (mellom 32-40 minusgrader) hindret større oppmøte. Samme år ble Norges første frimerke utgitt.

Beskrivelsene fra tidligere martnaner gir et interessant innblikk i historien til Rørosmartnan. Ole Johnsen Nygaard, som kjørte med hest og slede til Rørosmartnan i 30 år, førte dagbok og var til stede under den første martnan i 1854. Fra martnan i 1891 kan man lese følgende:

Politiet melder at Gjøglere ikke faar Tilladelse at holde Forestilling. Handlende anmodes om at melde sig paa Politikammeret medbringende Legitimation for Handelsberettigelse. Aarets Marked var et Fyllemarked. Flere Tyverier blev anmeldt. […] 4 Dansebuler var i Aktivitet hele Ugen […]

Da det kom så mange som 2000-3000 tilreisende til den andre Rørosmartnan, fant myndighetene det nødvendig å ha militæret tilstede som ordensvakt. En underoffiser og ti menige fra det Holtaalske kompani fikk oppdraget.

Handelen på Rørosmartnan begynte å gå nedover. Man mente at den nye Rørosbanen ville gjøre martnan overflødig. Dette kunne også ha sammenheng med opprettelsen av en skandinavisk myntunion i 1875, hvor daleren ble avløst av kronen. Det nye myntsystemet skapte usikkerhet blant folk og påvirket nok også handelen. Etter søknad ble det derfor ved kongelig resolusjon av 29. februar 1877 bestemt at martnan skulle oppheves fra året etter.

Med jernbanen opplevde imidlertid Rørosmartnan en ny giv. Folk fra nye områder som aldri før hadde deltatt i handelen på Røros, begynte å strømme til. Med toget kom gjøglere, buntmakere, blikkenslagere, pottemakere og handelsmenn. Jernbanen økte både tilstrømmingen og omsetningen på martnan, og i januar 1878 vedtok herredstyret å oppheve den kongelige resolusjonen fra 28. februar 1877.

Historien om fôrbøndene og deres rolle i handelen mellom svenske bygder og Røros gir et fascinerende bilde av den gamle handelsruten og betydningen av disse reisende for Rørosmartnan. Fôrbøndene, som kom fra Härjedalen og Dalarna, var kjent for Ã¥ kjøre «foror» eller lass med hest og slede pÃ¥ vinterstid, og de spilte en sentral rolle i Ã¥ bringe varer til Røros.

Veien mellom Falun og Røros, som ble kalt Falugata og senere omdøpt til Kopparleden på 1960-tallet, strakte seg over 40 mil og var en viktig handelsrute. Fôrbøndene fant innkvartering på faste ferdasgårder langs veien, hvor de kunne hvile og gi hestene sine nødvendig pleie. Disse ferdasgårdene var avgjørende for at Rørosmartnan skulle kunne fungere, og de tjente som knutepunkter langs ruten.

Mellom Älvdalen og Røros var det mye trafikk, og her fantes det stallplass for 25 hester i diverse färdstugor. De reisende var også et viktig innslag i kulturlivet på Røros, da de tok med seg nye impulser. Bare på Flanderborg var det stallplass til 100 hester, med Gripgården som den største av disse. Ifølge Peder Gullikstad på Flanderborg skal det totalt ha vært stallplass for mange hundre hester på Røros.

Selv om moderne transportformer som jernbane og bil har overtatt for hestene, har tradisjonen med å hedre fôrbøndene blitt opprettholdt. I 2002 deltok 70 hester i åpningsseremonien på Malmplassen på Røros, og under den 150. Rørosmartnan i 2003 kjørte fôrbøndene en jubileumstur på 40 mil fra Falun til Røros, noe som viser at deres historie og betydning fortsatt blir verdsatt og feiret.

Det er interessant å se hvordan interessen for folkemusikk har svingt gjennom årene på Rørosmartnan. I de tidlige årene hadde folkemusikken en sentral rolle i markedstradisjonene, med pols som ble spilt og danset dag og natt. Etter hvert avtok imidlertid interessen for folkemusikken, og trekkspillet tok over som det dominerende instrumentet. Tradisjonen med middagsdans forsvant gradvis.

Etter andre verdenskrig opplevde imidlertid interessen for folkemusikken en renessanse. Opprettelsen av Glåmos Spellmannslag i 1951 og deres opptredener til dans i Sangerhuset i 16 år bidro til å gjenopplive interessen for folkemusikken på Rørosmartnan. I dag har folkemusikken igjen fått en fast plass i arrangementene på Rørosmartnan, spesielt under åpningen på Malmplassen hvert år.