Røros i gammel tid

De nord- og vestlige delene av Rørosdistriktet ligger i Trondheimsfeltet, som er en del av den Kaledonske fjellkjeden. I sør og øst består berggrunnen av bergarter fra ulike perioder i den geologiske historien. I Skardøsfjellene og Vigelfjellene består berggrunnen hovedsakelig av granitt med en alder på mellom 1.000 og 1.500 millioner år.

For ca. 600 millioner år siden ble det avsatt en kvartsitt oppå granitten, som man finner i en smal sone nord for Ruten over Vigelpiken og på østsiden av Feragen. Over disse bergartene ligger flere skyvedekker. Det øverste laget (Kvitvoladekket) består av sandsteiner som er ca. 600 millioner år gamle. Disse bergartene finnes i et område sørover til Engerdal, til Lillehammer i vest og nordover til Rondane, og tilhører sparagmittområdet. Sparagmitt er en lys, hard bergart dannet ved sammenpressing av elvesand eller sandstrand.

Over dette laget finnes et tynt skyvedekke med øyegneis og sandsteiner. Øyegneisen er en omvandlet størkningsbergart som er datert til ca. 1.600 millioner år siden. Denne bergarten finnes som en smal sone fra Rien, mellom Botnet og Tufsingen, sør for Gjetsjøen og Tamneshøgda. Den krysser Hådalen ved Tørresdalen og går over til nordenden av Korssjøen.

Over øyegneisen ligger omvandlede sandsteiner og skifer (Remskleppdekket). Skiferen er antageligvis 600-540 millioner år gammel og finnes sør for Røros, et stykke utover Hådalen, over Kvernskaret og mot Hummelfjellet. Disse er kvartsrike og generelt harde bergarter som er motstandsdyktige mot erosjon.

Kvartsitt har i noen tilfeller blitt brukt i smelteprosessene ved smelthytta. Langs veien til Grådalen har kvartsitt blitt tatt ut fra et lite steinbrudd for dette formålet. I motsetning til de tidligere nevnte bergartene er kvartsitt svake bergarter som forvitrer lett. Spredt i skiferen finnes også større og mindre gabbrokropper som er ført med fra dypet under overskyvningsfasen. Gabbro er en mørk og seig bergart som ofte blir brukt til veibygging. I Rørosområdet har gabbroen blitt omvandlet i overskyvningsfasen, noe som har gjort at den mange steder har mistet disse egenskapene og er svak og lett nedknusbar.

Bergartene innen den Kaledonske fjellkjeden ble dannet i forbindelse med utviklingen av Lapetushavet for 1.000-600 millioner år siden.

I de kaledonske bergartene i Rørosområdet finner man malmene. Rørosmalmen tilhører de kaledonske kismalmene, som har vært hjørnesteinen i norsk bergverksdrift i over 350 år. Trondheimsfeltet har spilt en sentral rolle i denne sammenhengen, med Kvikne gruver som startet i 1632, Røros i 1644, Løkken i 1654 og Folldal i 1758. I dag er alle disse nedlagt.

Det har vært flere teorier om dannelse av malmene, men dagens forståelse er at slike forekomster dannes når varme, vandige løsninger som inneholder mineralene, strømmer ut på havbunnen (hydrotermal dannelse). Metallsulfidene felles deretter ut i kontakt med sjøvannet og legger seg som et teppe på havbunnen, tykkest nær utstrømmingsstedet. Senere blir dette dekket av mer sedimenter. Kobbersulfidene felles ut ved høyere temperaturer enn sink- og blysulfidene, så det er sannsynlig at de sørvestlige sinkrike delene av Storwartz-malmen og malmen i Lergruvbakken ble avsatt lenger fra utstrømmingsstedet enn de kobberrike malmene, for eksempel ved Olavsgruva.

Det er svært sannsynlig at bergdriftens historie strekker seg tilbake til steinalderen. I begynnelsen ble det gravd etter flint, som ble brukt til å lage de fleste våpen og mye av verktøyet. Senere, i bronse- og jernalderen, ble metaller som kobber, tinn, gull, sølv og jern utvunnet fra stein og jord.

Det er dokumentert at egypterne drev med malmutvinning på Sinai-halvøya for fem tusen år siden, og assyrerne utnyttet kobbergruver i Armenia rundt 2000 f.Kr. Romerne, den gang den dominerende militærmakten, trengte ikke bare gull og sølv, men også jern for å produsere våpen, og ofte var tilgangen på malmforekomster det avgjørende for erobringstokter.

NÃ¥r vi ser pÃ¥ vÃ¥r lokale historie, kan det nevnes at blesterovnen i Varglia er datert til ca. 1020 – 1220 e.Kr., med en usikkerhet pÃ¥ +/- 100 Ã¥r. Dette ble tidfestet ved hjelp av C14-metoden, som mÃ¥ler mengden karbon med atomvekt 14. Forholdet mellom «normalt» karbon med atomvekt 12 (C12) og radioaktivt C14 i atmosfærens CO2 er relativt konstant. Trær og mat tar opp CO2 med dette blandingsforholdet. C14 har en halveringstid pÃ¥ ca. 5 730 Ã¥r. StrÃ¥lingen avtar over tid etter en kurve, og halveringstiden indikerer hvor lenge det tar for halvparten av det radioaktive isotopen med atomvekt 14 Ã¥ forfalle. Jernutvinningsanlegget (slagghaugen) i Varglia ble først registrert i 1983. Anlegget ligger omtrent 170 meter vest for Merkesbekken og ca. 100 meter sør for dyrket mark. Slagghaugen, det mest iøynefallende elementet, er omtrent 4 x 8 meter og omtrent 1 meter høy. Den inneholder omtrent 10 kubikkmeter slagg. Varglia ble utskilt fra RørosgÃ¥rd i 1803.

For 20.000 år siden var Rørostraktene dekket av en 2.000 meter tykk innlandsis, og isbevegelsen og smeltingen har etterlatt tydelige spor i landskapet, som skuringsstriper og flyttblokker. I Femundsmarka finner man avsmeltingsmorener, rullesteinsåser, grytehull og spylerenner ved Rogen, Røa, Mugga, Store Svuku og Stenfjellet. I Hådalen strekker Langegga seg som en høy og markert rygg fra Femund til Kvitsanden.

Smeltevannet dannet nedre GlÃ¥msjø med en strandlinje som ligger ca. 660 meter over havet, og Langegga ble formet under dreneringen av HÃ¥dalen. Tømmingen skjedde fra Femundsenkningen mot HÃ¥dalen, og Kvitsanden ved Røros er det ytterste avløpspunktet i dette dreneringssystemet, i tillegg til Ã¥ være det største flygesandfeltet innenlands i Norge. Flygesanddynene i Kvitsanden er ikke særlig store – de største er 1 meter høye og 6-7 meter i diameter.

Uttappingen av den brede Glåmsjøen under smelteperioden for 15.000 år siden dannet dalførene og sjøbassengene på Rørosvidda, og bølgene i smeltesjøen skapte strandlinjer og terrasser langs fjellsidene.

Berggrunnen rundt Røros gir et tynt jordsmonn. Sør for Aursunden består det hovedsakelig av sparagmitt, som forvitrer langsomt og danner en steinrik morene. Jordbunnen blir tørr og sandholdig, med lite plantenæring. Her vokser reinlav på tørt underlag, sammen med dvergbusker, røsslyng, krekling og blåbær, mens torvmosen dominerer på våtere områder.