Om kommunevåpenet på Røros

I en mer fri tolkning kan de korslagte redskapene stå som symbol for gruvearbeidet mens metallsymbolet kan stå for hyttearbeidet. Videre kan redskapene symbolisere den mannlige sida av kulturen vår, mens koppermerket symboliserer den kvinnelige sida.

De fleste innbyggerne på Røros vil identifisere seg med merket, og det er brukt i så mange sammenheng i tilknytning til Røros at folk langt utenfor kommunegrensene vil forbinde dette merket med Røros.

Kobberverket, som ble innstilt i 1977 etter 333 Ã¥rs drift tok tidlig i bruk dette merket som sin «logo», og vi finner det igjen i bybildet pÃ¥ Bergstaden. Mest synlig i bybildet er de meter-høge smijernsmerkene som er murt fast pÃ¥ tre sider av kirketÃ¥rnet. Siden 1780–åra har merket fra kirketÃ¥rnet signalisert vÃ¥r opprinnelse og vÃ¥r tilknytning til bergverk og kopperproduksjon. Vi finner merket sentralt plassert inne i kirka – her i gull pÃ¥ rød bunn. Vi finner det over portalen til BergskrivergÃ¥rden og over inngangen til direktørgÃ¥rden, som nÃ¥ er kommunens rÃ¥dhus.

Merket ble ogsÃ¥ brukt i lua som soldatene i det frivillige bergkorpset bar, lik ens som det var festa til lua som hørte til den særegne bergmannsdrakten. Merket stÃ¥r ogsÃ¥ sentralt som motiv i fanene etter berkorpset: De to fanene som henger i kirka, kan med rette nevnes som vÃ¥re «Bygdefaner».

Merket er egentlig kobberverkets emblem, men mest alle her i distriktet var avhengig av verket, og identifiserte seg med det. Verket var ikke bare ei bedrift, men sto også for den lokale administrasjon, og for kirke-, skole-, helse- og sosialvesen. Med andre ord funksjoner som etter hvert, helt eller delvis ble overtatt av den kommunale forvaltning. Verksmerket – bergsvåpenet som det ofte blir kalt., ble derfor brukt som symbol for hele Røros, ikke bare for verket. Dette kan også forklare at ulike lokale institusjoner, og også forretninger har brukt eller bruker merket i ei eller anna form i sin logo. Helst er da delene i symbolet fletta sammen, slik at det står fram i ei forvanska form.

I mer høgtidlige og og formelle sammenhenger har det vært sjølsagt for oss pÃ¥ Røros Ã¥ nytte dette merket som symbol pÃ¥ felles arv og felles historie. Det var ogsÃ¥ sjølsagt for Johan Falkberget Ã¥ dra fram bergvÃ¥penet som «vÃ¥rt skjold», for eksempel i innledningsorda i «Rørosboka» (1946). Det heter her uttrykkelig: – «VÃ¥rt skjold – kobbertegnet med de to korslagte hammere».

Vi er kjent med at det sammensatte merket strir mot reglene for kommunevåpen, men det strir neppe mer mot reglene enn flere andre fylkes– og kommunevåpen som er i bruk. Kanskje kan det innvendes at hele merket, eller deler av det ikke bare har vært knytta til Røros. Rett nok har det vært mange Cu-verk i drift her i landet, men historisk sett har Røros i norsk sammenheng vært det viktigste. I en viss periode var det til og med det mest betydelige verket i Europa.

Vi har brukt lang tid pÃ¥ Ã¥ søke etter brukbare alternativ til bergvÃ¥penet, og vi har vært innom flere forslag. Ingen av disse synes Ã¥ komme opp mot det gamle merket vÃ¥rt, – det som opp gjennom vÃ¥r historie har stÃ¥tt som det sjølsagte identifikasjonsmerket for hele bergfolket her pÃ¥ fjellet.

Røros Kobberverk ble offisielt etablert i 1644, med konstruksjonen av den første smeltehytta på Røros i 1646. Det første direktørskapet ble tatt hånd om av den tyske gruvemannen Lorentz Lossius, som etter en kort periode ble etterfulgt av Johannes Irgens. Gjennom årene ekspanderte Kobberverket til å inkludere over 50 gruver, som utvant forskjellige metaller som kobber, sink, svovel (pyritt) og kromitt. På sitt høydepunkt hadde Røros Kobberverk rundt 2000 ansatte og produserte i gjennomsnitt 990 kg rent (99.9%) kobber per dag. Storwartzområdet, som består av flere større og mindre gruver, var det største gruvefeltet til Røros Kobberverk, og den første virksomheten i Gamle Storwartz gruve begynte i 1645.

Verket opererte som et partisipantskap fra starten og fram til 1910, da det ble omgjort til et aksjeselskap. Etter første verdenskrig led verket under nedgangen i verdensmarkedet og var stengt i omtrent fem år på 1920-tallet. Fra midten av 1930-tallet ble verket i stor grad statseid, og det gikk konkurs i 1977.